Er vi viruset i systemet?

Noen ganger ser jeg på verden og tenker: Dæggen, for en sammensatt, og egentlig ganske sømløs konstruksjon. Alt henger sammen. Alt fungerer. Trærne samarbeider under jorda, havstrømmene følger sine mønstre, og stjernene der oppe driver sitt evige skuespill uten å bry seg om hva vi driver med her nede.

Men hvem er vi oppi alt dette?

Mennesket. Med våre behov, våre ambisjoner og vårt ustoppelige begjær etter mer. Vi har bygget, formet, dekket og kontrollert. Vi har lagt asfalt over jorden og plast i havet. Vi formerer oss som om det ikke fantes grenser.

Ingen andre arter har behov som på sikt skader selve planeten de lever på. Ingen trær gjør jorden mindre fruktbar. Ingen elg sager ned trær for å pynte inne.

Men vi gjør. Vi sager ned levende trær for å sette dem i stua og henge pynt på. Ødelegger natur, bare for vår egen kortvarige glede. Vi plukker blomster, vel vitende om at vi dreper dem – og kaller det en kjærlighetserklæring. Vi drikker alkohol, selv om vi vet det sakte bryter oss ned. Vi bygger og fundamenterer, vi kriger og ødelegger – som om det var en del av naturens gang.

Vi fyrer opp fyrverkeri, blåser penger opp i røyk, og skremmer vettet av alt som lever rundt oss. Helt unødvendig, men samtidig føles mye av det som en nødvendighet – av en eller annen merkelig grunn.

Vi pakker oss inn i komfort og teknologi. Vi lager sko som fjerner behovet for sterke føtter, klær som gjør huden mindre robust, verktøy som sparer oss for enhver tanke eller bevegelse. Vi outsourcer alt – fra vask til hukommelse til moral.

Og det er her jeg begynner å undre: Hva er egentlig vi?

Er vi kanskje universets virus. En selvreplikerende organisme som infiltrerer en fungerende vert – i dette tilfellet jorden – og gradvis bryter ned balansen. Vi blir flere. Vi sprer oss. Nå snakker vi til og med om å ta med oss vårt rot og vårt rotløse jag til Mars. Hva om det ikke er eventyrlyst, men bare spredning?

Det rare er at vi kaller dette “utvikling”. Vi feirer det. Klapper for hvert teknologisk gjennombrudd, hver ny bekvemmelighet, hvert nytt produkt som lover å gjøre livet vårt “lettere”. Men kanskje lettere ikke alltid er bedre. Kanskje lettere bare er en annen vei mot svakhet?

For vi blir jo svakere. Kroppslig. Mentalt. Kritisk tenkning byttes ut med ferdigtenkte meninger, og fysisk arbeid med elektriske vibrobelter du kan bruke fra sofaen. Det er som om vi er på vei mot en tilstand av total passivitet – og kaller det “fremskritt”.

Dette er ikke en dommedagsprofeti. Jeg heier fortsatt på mennesket. Jeg håper vi finner veien tilbake. Men jeg tror vi må stille spørsmålet høyt: Hva slags gjest er vi, egentlig, på denne planeten? Og hvis vi virkelig skal videre – til nye planeter, nye systemer – skal vi da ta med oss alt det gamle?

Eller er det på tide å spørre: Hvordan kan vi være en del av balansen igjen? Hva slags virus skal vi være når vi sprer oss på verten vi lever på.