De unge har lenge blitt fortalt at utdanning er nøkkelen til alt, som om et vitnemål magisk låser opp arbeidslivet. Virkeligheten i 2025 er en helt annen: arbeidsgivere trenger ferdigheter, erfaring og takhøyde for å lære, ikke bare papirer. Skolen henger etter, de unge sikter for høyt, og begge parter blir stående igjen i hver sin skuffelse.

Når folk sier at selskapet deres er som et barn, så ligger det noe i det. For når du bygger noe fra bunnen av, former det og følger det tett gjennom opp- og nedturer, da blir du mer enn en gründer. Du blir en slags foresatt. Og akkurat som med barn, kommer det et punkt hvor du må slippe taket for at det skal vokse videre.

Mens AI gjør det enkelt å produsere reklame i hopetall, blir det menneskelige stadig mer verdifullt. Fremtidens vinnere er ikke de som lager mest, men de som tør å tenke selv, og bruke teknologien som et verktøy, ikke en erstatning for kreativitet.

Jeg trodde jeg forlot støyen. Men det viste seg at støyen bare ble sterkere da vi ble stille.

Jeg vil påstå at vi faktisk bør vurdere å dele. Ikke ukritisk. Ikke blindt. Men med en forståelse for at kunstig intelligens, på godt og vondt, formes av det den får servert. Og i dag mates den på en diett som kan bli farlig skjev.

Akkurat nå er vi blant verdens rikeste land, men vi oppfører seg som verdens mest late. Vi kjøper teknologi fra USA og Kina, mens våre egne gründere enten stikker ut av landet for å bygge eller blir kjøpt opp lenge før idéene får vokse seg store.

Jeg har alltid hatt en svakhet for folk som bygger noe fra scratch. Den som sitter på en kafé med et halvtomt MacBook-batteri, men full av ideer. Den som ser et problem og tenker: «Her kan vi jo finne en smartere løsning.»

En gjeng selvutnevnte “KI-eksperter” har bestemt seg for å leke politi og avsløre hvem som bruker kunstig intelligens til å skrive. De sitter der med forstørrelsesglass og pekefinger, klare til å rope ut: “Aha! Tankestrek! Emoji! Fast vending! Dette må være KI!”

Jeg husker da LinkedIn faktisk føltes som faglig påfyll. Som en liten klubb for dem som ville dele faglig innhold på en felles arena. Det var artikler, diskusjoner og genuine forbindelser. I mange av mine foredrag, har jeg sammenlignet LinkedIn med minglehallen på konferanser. Nå føles det mer som å stå i kø i en travel kantine, omgitt av folk som roper høyt om hvor fantastisk suppen deres er – mens de egentlig håper noen filmer dem.

I en god kultur deles kunnskapen fritt, som vann mellom sugerør i et glass. Men hva skjer når noen tetter igjen sitt? Når trygghet byttes ut med frykt, og delingsvilje blir til forsvar? Da blir det stille i rørene.

Når kunstig intelligens tar over designjobber, minner det mistenkelig om da fabrikkene tok over snekkerverkstedene på 1800-tallet. Masseproduksjon utfordret ekte fysisk håndverk. Det påvirket også verdien av det. Nå skjer det samme med digitale håndverk.

Noen konkurranser i sosiale medier minner mest om en fyr som braser inn på afterwork og roper: «Noen som vil bli med meg hjem hvis jeg byr på en halvliter?» Det er sikkert godt ment, men det oser ikke akkurat tillit.

Verdenspolitikken sniker seg tettere inn i hverdagen vår. Når stormaktene snubler i hverandre, vakler også de digitale plattformene vi tar for gitt. Nå vokser behovet for nye, desentraliserte fellesskap — steder der brukerne, ikke tech-gigantene, sitter i førersetet. Fremtidens vinnere er de som bygger samfunn, ikke de som kjøper oppmerksomhet.

Skriving er en kunst, ja. Men det betyr ikke at alt må være kunst for å være verdifullt. Noen ganger er det viktigste bare å få sagt det. Få det ut. Ikke alle har språket som sitt skarpeste verktøy, men mange sitter med ideer, innsikt og historier som fortjener å komme ut i verden. Og nå kan de det.

Jeg er ikke overrasket over at det nå kommer lærebøker skrevet ved hjelp av kunstig intelligens. Neste år får studenter ved University of California, Los Angeles (UCLA) muligheten til å studere middelalderlitteratur med en hovedpensumtekst generert av kunstig intelligens

Grunnen til at Meta er i rampelyset, er at de faktisk sier ifra hva de har intensjoner om. Dette skiller dem fra hva vi har sett fra de andre AI-selskapene.

OpenAI har introdusert Sora, en AI-modell som skaper realistiske og fantasifulle videoer ut fra tekstbeskrivelser.

Å skape et bilde med kunstig intelligens er mer enn bare å mate et system med tilfeldige ord eller fraser. Det krever gjerne en gjennomtenkt tilnærming for å formidle nøyaktig hva du ønsker at verktøyet skal generere.

Oppmerksomheten rundt desentraliserte medier har økt etter Threads sin inntreden. Jeg ønsker her å nevne en del desentraliserte sosiale medier som allerede finnes, og som har vært på banen i årevis før Meta fant veien til allheimen. Her er de listet opp i en form som forklarer hvilket sentralisert sosialt medie det er et desentralisert alternativ for.