Utdatert skole og urealistiske forventninger til arbeidslivet

Jeg møter mange unge som tror de er ødelagte fordi de ikke får jobb. De sitter der med nylakkert vitnemål, mastergrad i hånda og følelsen av å være like relevante som en VHS-spiller på Finn. Og det verste? Det er ikke deres feil. Det er heller ikke arbeidslivet. Feilen ligger i systemet som lærte dem at utdanning automatisk er en billett til jobb. Som om livet var en slags magisk rulletrapp: fullfør studier → svev inn i karrieren.

Det funket kanskje i 1923. Ikke i 2025.

Arbeidslivet i dag består ikke av fabrikkarbeidere som skrur på den samme bolten i 40 år. Det er mer som en hel haug med små, rare nisjer – alt fra performance-marketing til UX, 3D-modellering, SoMe-strategi, videoproduksjon og alt det som studier fortsatt underviser som om Facebook var et sted du “poket” folk. Jeg driver selv et byrå. Jeg ansetter heller noen med faktisk erfaring enn noen med bachelor i digital markedsføring. Studiet lager brukbare bestillere av markedsføring. Men ikke markedsførere.

Det er litt som om rørleggerfaget skulle bestått av tre år med PowerPoint og null lærlingtid. Vi hadde alle bodd i våtromsskandaler.

Skolen er ment å gjøre unge klare for arbeidslivet. Det gjør de ikke. Skolen gir teori, arbeidslivet krever leveranse. Det krever lærlingtid, mentorer, feil, frustrasjon og ekte prosjekter. Alt det systemet ikke gir.

• 41 % av unge mangler selvtillit til å søke jobb. Ikke fordi de er late – men fordi de VET at skolen ikke har gitt dem verktøyene.

• 46 % har blitt avvist for manglende ferdigheter. Les: erfaring.

Og ja, du kan ta en mastergrad. Flott! Men du kan ikke hoppe rett inn i drømmejobben, drømmelønn og en stillingstittel som høres ut som en sminket LinkedIn-fantasi. Start lavere. Jobb deg opp. En master får deg raskere opp stigen, men du må fortsatt starte på trinn én – ikke hoppe rett til takterrassen.

Det er én ting som virkelig skader unge: løftet om at “du kan bli hva du vil, bare du tar utdanning”. Det er som å love at alle som kjøper joggesko blir maratonløpere.

Skolen må koble seg på arbeidslivet.

Arbeidslivet kan ikke ta risikoen alene – arbeidstaker har rettigheter, og arbeidsgiver blir fort sittende fast med feilansettelser. Derfor trenger skolen lærlingordninger også for digitale fag. Digitale verktøy er også verktøy. Og dagens studenter trenger å få skitne fingre, ikke bare PowerPoint-muskler.

Men det viktigste er at de fleste unge vil bare jobbe med noe de faktisk bryr seg om. Det er nysgjerrigheten som bærer et karriereliv. Ikke lønn, ikke stillingstittel, ikke “økonomisk frihet” som TikTok har sminket til å se ut som meningen med livet.

Skole og arbeidssøkende har et ansvar

Skolen må skjerpe seg. Ordentlig. Ikke med nye PowerPoints, men med faktiske lærlingplasser, reell bransjekontakt og fag som speiler 2025 – ikke 1925. Det holder ikke lenger å fylle unge med teori og flotte løfter, for så å sende dem ut i et arbeidsliv som krever ferdigheter de aldri har fått øvd på. Hvis systemet skal få folk i jobb, må systemet selv begynne å jobbe.

Men de unge må også ta sin del av ansvaret. Det er ikke realistisk å søke 100 jobber du egentlig ikke har erfaring til, og tro at problemet ligger hos arbeidsgiverne. Du kan ikke sikte på toppen av stigen før du har klatret det første trinnet. En master er ikke en heis. Den er et verktøybeltet ditt – men du må fortsatt bruke det.

Vi arbeidsgivere kan ikke ansette noen “fordi det er synd på dem”. Vi kan ikke gamble med bedriften fordi systemet har solgt en drøm. Vi trenger folk som kan levere. Ikke fordi vi er strenge, men fordi vi har ansvar for kundene, teamet og lønningene som faktisk skal betales.

Mitt råd til unge, er dette: gå etter det du er nysgjerrig på, ikke det LinkedIn skriker om. Start der dørene faktisk står på gløtt, ikke der du håper de gjør det. Begynn lavere, lær raskere, og bygg erfaring som betyr noe. Resten – lønn, tittel, ansvar – kommer når du har noe ekte å stå på. Lengre opp i stigen.

Skolen er utdatert. Arbeidslivet er krevende. Men du? Du er helt fin. Du trenger bare å starte der du er – ikke der du ble lovet at du skulle havne.

Og det er faktisk en mye bedre reise.