Selskap har også en oppvekst
Det hender folk sier at selskapet deres er som deres baby. Jeg skjønner hva de mener. Det er kanskje ikke helt innafor å sammenligne en virksomhet med et menneskebarn, men metaforen henger igjen. Og det er ikke uten grunn. For når du har skapt noe fra bunnen av, gitt det navn, formet det med kjærlighet, frustrasjon og nattevåk, da føles det som noe mer enn bare jobb. Det føles som familie.
Falk Media ble født i 2019. Jeg husker den spede begynnelsen. Hvor jeg var alt fra bleieskiftarbeider til stolt far på foreldremøte. Enmannssirkuset som ikke bare skulle levere faget, men også fakturaen, posten på Instagram og kaffekoppene i møterommet. Du kjenner kanskje igjen følelsen. En blanding av mestring, utmattelse og "hva i alle dager driver jeg med nå".
Men det er jo akkurat det. I starten er det deg og babyen. Og det er nydelig. Og slitsomt. Og skummelt.
Etter hvert som årene går, skjer det noe. Bedriften lærer å gå. Får egen rytme. Plutselig er det flere rundt bordet, flere som bidrar til utviklingen. Det er ikke lenger bare dine hender som bærer. Og det er bra. For du skal ikke oppdra alene. Verken barn eller bedrift. Det krever en landsby, eller i alle fall en liten kompisgjeng med kloke hoder og varme hjerter.
Nå er Falk blitt seks. Det føles litt som en konfirmasjon. Ikke fordi vi har knekt alle kodene, men fordi vi er blitt gamle nok til å få et nikk fra bransjen. Vi blir invitert til bordet. Vi får ansvar. Folk vet hvem vi er. Men vi er fortsatt under oppsyn. Akkurat som en konfirmant som får lappen på mopeden, men fortsatt må spørre om å få dra på kino.
Jeg vet at 7-årskrisen nærmer seg. Ungdomstiden. Den der man begynner å slakke litt på oppfølgingen fordi alt liksom går av seg selv. Der man fristes til å glemme hvem man egentlig er og hvor man kommer fra. Det er da mange bedrifter mister kulturen sin. Fordi gründeren ikke lenger holder i trådene med samme nærhet. Akkurat som tenåringer som trenger grenser, men som ikke alltid ber om dem. En bedrift i den fasen trenger fortsatt sin foresatte. Bare på en annen måte.
Og så. Etter åtte, ni, ti år. Da begynner det å skje noe fundamentalt. Selskapet blir voksent. Ikke bare i alder, men i struktur, kultur og driv. Det får sin egen stemme. Sine egne helter. Nye ledere og nye retninger. Og det klarer seg. Kanskje til og med bedre uten gründeren.
Det er egentlig litt vondt å innrømme. For hvis målet hele veien har vært å skape noe som kan stå støtt på egne bein, så må du tåle å se at det faktisk gjør nettopp det. Kanskje uten at du holder i hånda. Kanskje mens du står litt på avstand, med en kaffekopp og et snev av stolthet. Kanskje til og med mens du kjenner at du savner å være helt der inne. Men også vet at det er riktig.
Gründeren kan bli en bremsekloss hvis vedkommende tviholder for lenge. Det er en kunst å gi slipp på noe du har bygget. Men det er også en nødvendighet, hvis det du har bygget skal vokse videre.
Falk Media skal ikke miste meg riktig ennå. Jeg er fortsatt pappa. Men jeg vet at det kommer en dag hvor det beste for selskapet kanskje er at jeg trer til side. Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Men fordi det fortjener mer enn bare meg.
Foreløpig er vi seks år. I ferd med å finne vår stemme. Tenåring. Med alt det innebærer. Og jeg gleder meg. Til frustrasjonen. Til læringen. Til friheten som venter der framme. Og til dagen jeg kan se på Falk og si: Du klarte det. Du ble voksen.
