Bli min venn – vinn en øl
Noen konkurranser i sosiale medier minner mest om en fyr som braser inn på afterwork og roper:
«Noen som vil bli med meg hjem hvis jeg byr på en halvliter?»
Det er sikkert godt ment, men det oser ikke akkurat tillit.
Jeg har sett det altfor mange ganger. Bedrifter som setter opp en konkurranse på Facebook fordi «man får jo masse rekkevidde» – og det stemmer jo. Du får kommentarer. Du får tagging og likes. Men du får også en gjeng som står rundt deg fordi det deles ut gratis øl, ikke fordi de bryr seg om hvem du er eller hva du tilbyr.
Og det er her vi må spørre: Er det sånn du vil bygge merkevaren din?
Dopamin og desperasjon
Vi mennesker er svake for konkurranser. Ikke nødvendigvis fordi vi trenger premien, men fordi hjernen vår elsker muligheten for å vinne. Litt som de skrapeloddene du vet er bortkastet, men kjøper likevel.
Dopamin er kroppens eget belønningssystem, som gir en form for velbehag ved prestasjoner. Stoffet har gjerne utløst seg i konkurransesammenheng tidligere, og får en til å agere igjen. Ikke for premien i seg selv, men for den potensielle lille gleden av å kanskje vinne noe.
Så når noen ber deg like, kommentere og kanskje dra med deg en venn for å vinne en kilo smågodt, ja – da kaster vi oss på. Men relasjonen som skapes er kortvarig. Og når konkurransen er over, er det som å stå igjen på nachspiel med folk du ikke egentlig kjenner. Det føles rart.
Algoritmer lyver ikke – men de er ikke tankelesere
Et annet problem er at algoritmene ikke skjønner intensjonen bak engasjementet. De ser bare aktivitet. Og hvis halvparten av dem som deltar i konkurransen din bor på andre siden av landet – og du driver en lokal butikk – så begynner du å trene algoritmene dine feil.
Som jeg skriver i boken Fra saloon til barstrøk: «Problemet ligger heller i hvordan bedriften nå har fortalt Facebook sine algoritmer hvor interessen for butikken er.»
Plutselig tror Facebook at målgruppen din er folk i Voss – selv om du selger joggesko i Kristiansand.
Gode konkurranser finnes – men de er sjeldne
Misforstå meg rett: Jeg elsker et godt stunt. Jeg digger 10 % galskap. Men da må det være gjennomtenkt. En relevant premie, for en relevant målgruppe, med en kreativ vri som får folk til å bry seg – ikke bare trykke på en knapp.
De fleste konkurranser? De minner mest om Nicco, en fyr jeg beskriver i boka (Fra saloon til barstrøk) som frir på første date og ikke skjønner hvorfor det blir pinlig stille.
Sjansen for å få ja er usannsynlig liten. Dette til tross for at forberedelsene både er påkostet og tidkrevende.
Så hva skal du gjøre i stedet?
Bygg verdi. Del innsikt. Still spørsmål. Fortell historier. Vær morsom, rar eller smart – så lenge det er ekte.
Enhver bedrift sitter med en form for ekspertise som den potensielle målgruppen kan dra nytte av.
Tenk at du står i en bargate, og folk kan gå akkurat hvor de vil. Hva gjør du for at de skal komme til deg? Og hva gjør at de skal få lyst til å komme tilbake?
Du kan i alle fall ikke leve av å dele ut gratis øl hver dag for at folk skal gidde å forbli din venn.
