Debatten blir ikke bedre av at vi stikker

Jeg husker da Twitter ble et sted man ikke helt visste om man skulle bli eller gå. Plutselig sto det folk med høyreekstreme holdninger igjen i baren, mens resten av gjengen listet seg ut bakdøra for å finne et hyggeligere sted. Bluesky, Mastodon, Threads – kall det hva du vil. Nye barer, ny stemning, nye algoritmer som lovet bedre folkeskikk og færre krangler. Jeg var en av dem som gikk.

Men nå er jeg tilbake på X. Ikke fordi jeg har blitt høyreekstrem eller savner Elon, men fordi jeg innså noe ubehagelig: Vi som ville ha et bedre ordskifte, vi stakk jo bare av fra det.

Det føltes deilig i starten, som å forlate et bråkete nachspiel for å ta et glass vin i fred. Men problemet er at nachspielet fortsatte – uten oss. Og når ingen lenger er igjen til å si «det der stemmer ikke helt, kompis», så får skrål og løgn stå uimotsagt. Da blir rommet stående åpent for dem som roper høyest.

Kanskje vi pinglet ut litt. Kanskje vi glemte at debatt aldri blir bedre av at de fornuftige trekker seg. Jeg tror mange av oss ønsket å «heve oss over det», men i praksis gjorde vi bare debatten dummere.

Sosiale medier har alltid vært litt som utesteder. Du finner alle typer folk der – fra de som diskuterer politikk med glød, til de som bare vil krangle om hvem som vant gårsdagens fotballkamp. Når et sted blir fullt av drittslenging, er det fristende å bytte bar. Men noen må jo være igjen og rydde opp glassene.

For jeg tror ikke ytringsrommet blir bedre av å fragmenteres. Det blir bare stillere for noen, og høyere for andre. Og stillhet i møte med ekstremisme er egentlig bare en annen form for samtykke.

Jeg sier ikke at du skal kaste deg inn i hvert kommentarfelt som et digitalt helgenprosjekt. Men kanskje vi skal slutte å gi fra oss rommet helt. Kanskje det er på tide å vende tilbake til baren, bestille en kaffe – eller en øl – og si: «Jeg hører hva du sier, men jeg er uenig. Og her er hvorfor.»

Det er tross alt i samtalen, ikke i flukten, vi finner løsningen.