Kanskje vi faktisk bør dele dataene våre med KI
Da LinkedIn nylig varslet at de, fra og med 3. november, vil bruke brukernes data til å trene sine egne KI-modeller, svarte mange med å reservere seg. Noen slettet til og med kontoen sin i protest. Reaksjonene ligner på de vi så da Meta gjorde det samme. Inga Strümke gikk hardt ut mot avgjørelsen og sa hun ville forlate Facebook. Mange fulgte etter. Jeg forstår dem. Men jeg mener samtidig at vi trenger å løfte blikket. For spørsmålet er ikke bare hva de gjør med våre data – men også hva som skjer hvis vi velger å ikke bidra.
Jeg vil påstå at vi faktisk bør vurdere å dele. Ikke ukritisk. Ikke blindt. Men med en forståelse for at kunstig intelligens, på godt og vondt, formes av det den får servert. Og i dag mates den på en diett som kan bli farlig skjev.
La meg gi deg et konkret eksempel. Jeg har jobbet med markedsføring i hele mitt yrkesliv. Når jeg ber en språkmodell skrive en god markedsføringstekst, får jeg nesten alltid en salgspitch tilbake. «Kjøp nå», «kun i dag», «begrenset tilbud». Men markedsføring er ikke salg. Det er tillitsbygging. Det er historiefortelling. Det er det som skjer før salget. Likevel serverer KI meg salgsretorikk. Hvorfor? Fordi datagrunnlaget sier det. Fordi flertallet der ute – på blogger, forum og i dårlige slides – har blandet sammen begrepene i årevis. Og når det blir stort nok, blir det en slags sannhet. I hvert fall for maskinene.
Og det er her vi begynner å bevege oss inn i farlig farvann. For språkmodeller lærer ikke bare av data innen markedsføring. De lærer også om politikk. Religion. Verdier. Menneskesyn. Og hva skjer hvis det er de høylytte ekstremistene som står igjen som eneste datakilde? Hva skjer hvis de kloke, nyanserte, tause majoritetene har valgt å reservere seg, trekke seg tilbake – eller forsvinne helt?
Vi mennesker har alltid lært av hverandre. Av samtaler, erfaringer og eksempler. Nå står vi i en overgang hvor maskinene også skal lære av oss. Da må vi våge å være til stede. Ikke fordi vi heier på overvåkning eller ønsker å gi bort alt vi har – men fordi vi vil sikre at de neste generasjonene av digitale rådgivere, lærere og hjelpetjenester faktisk bygger på noe som minner om virkeligheten. Ikke bare volum. Ikke bare støy.
De beste språkmodellene kan i dag skrive bedre enn oss. Men spørsmålet fremover blir ikke hvordan de formulerer seg. Det blir hva de velger å si – og hvem de har lært det fra.
Så kanskje vi ikke bare skal rope varsko og slette oss ut av systemet. Kanskje vi skal velge hva vi vil gi, og gi det med vilje. For å sikre at KI ikke bare lærer fra dem som snakker høyest – men også fra dem som faktisk har noe klokt å si.
