LinkedIn har blitt en stor digital kantine. Så hva gjør vi nå?

Jeg husker da LinkedIn faktisk føltes som faglig påfyll. Som en liten klubb for dem som ville dele faglig innhold på en felles arena. Det var artikler, diskusjoner og genuine forbindelser. I mange av mine foredrag, har jeg sammenlignet LinkedIn med minglehallen på konferanser. Nå føles det mer som å stå i kø i en travel kantine, omgitt av folk som roper høyt om hvor fantastisk suppen deres er – mens de egentlig håper noen filmer dem.

For ja – LinkedIn har endret seg. Det er blitt en plattform for personlig historiefortelling med faglig alibi. Det handler mindre om faget, mer om følelsen. Mindre om innsikt, mer om innsyn. Og gjerne med en overskrift som: «I dag skjedde det noe som minnet meg om lederskap» – etterfulgt av et bilde av en parkert sparkesykkel og 300 likes fra folk med titler som "Chief Happiness Officer".

Jeg sier ikke at det er feil. Jeg sier bare at det ikke er for meg.

Jeg scroller. Jeg nikker. Jeg sukker. Og jeg skjønner hvorfor folk klager. Det har jeg også gjort. Klager på at det er for mange som poster for likes, og for få som poster for verdi. Klager på at LinkedIn har blitt som Instagram på dagtid, med filterfri selviscenesettelse og følelsesladede betraktninger om alt fra tårevåte farvel til bestemor til hvordan måkebæsj lærte dem å omfavne endring.

Men… Klagingen endrer ingenting.

De kommer ikke til å slutte å publisere sånt fordi du eller jeg synes det er for mye. Algoritmene klør ikke seg i hodet og tenker "hmm, kanskje vi skal begynne å prioritere fagartikler igjen?" Det er ikke sånn det fungerer. Verden går fremover. Også den digitale.

Husker du Instagram før det ble en reklamekanal for glitrende liv og opererte ferietryner? Det var også en gang en plattform for fine bilder, kreativt uttrykk og ekte øyeblikk. Nå? Vel, det er mest en strøm av livsstilskataloger og glossy øyeblikk pakket inn i perfeksjon.

Det samme skjer med LinkedIn. Det er ikke lenger bare for faget. Det er blitt en scene. Et sted hvor likes er valuta og ektefølt er blitt en strategi.

Og vet du hva? Det er greit. Så lenge vi skjønner det – og gjør noe annet.

For det hjelper lite å være motpol hvis det eneste du gjør er å påpeke hvor teit alle andre er. Du blir ikke redningen ved å klage på mengden klisjeer. Du blir redningen hvis du publiserer noe som faktisk er verdt å lese. Noe faglig. Noe ærlig. Noe som gir verdi.

Så, hvis du – som meg – savner det gamle LinkedIn: Vær det. Ikke bare mimre. Ikke bare pirk i glansbildene. Del innsikt. Del fag. Del ekte erfaringer uten å måtte pakke dem inn i en tåredryppende metafor om ledelse og sykkelstativ.

Ikke fordi det gir likes. Men fordi det gir mening.

For hvis vi slutter å bidra med kvalitet, så er det jo bare én vei igjen for plattformen. Og det er ned, for min del.